Norges avtaler med EU - Den europeiske unions delegasjon til Norge

EØS-avtalen

EØS-avtalen ble forhandlet frem mellom EU og de syv daværende EFTA-medlemslandene i 1992. Sveits bestemte seg etter en folkeavstemning for ikke å være med i EØS-samarbeidet, mens tre andre land ble medlem av EU i januar 1995. EØS-avtalen trådte i kraft 1. januar 1994 og ble opprettholdt etter ønske fra de tre gjenværende landene Norge, Island og Liechtenstein for at disse skulle få ta del i det indre marked.

Avtalen gir dem rett til å bli hørt av Kommisjonen i utformingen av fellesskapsregler, men ikke rett til å delta i beslutninger da dette kun er forbeholdt medlemsland. Alle nye fellesskapslover på områder dekket av EØS blir integrert i avtalen gjennom en avgjørelse i EØS-komiteen (Joint Committee) og senere innført i nasjonal lov i EØS/EFTA-landene. Ved at EØS-landene på denne måten overtar all relevant EU-lovgivning, er disse landene blant dem som er tettest knyttet til EU. I 2004 ble ti nye EU-land inkludert i EØS-samarbeidet og i 2007 ble også Bulgaria og Romania medlem av EU og dermed også av EØS.

Avtalen omhandler de fire friheter – Fri bevegelse av varer (jordbruk og fiskeri er kun i begrenset grad del av avtalen), personer, tjenester og kapital. Relaterte bestemmelser innen områdene sosialpolitikk, forbrukerbeskyttelse, miljøvern, selskapsrett og statistikk utfyller det indre marked. Det er på disse områdene at EØS/EFTA-statene overtar unionens regelverk.

Ett av de viktigste målene med avtalen er å sikre like konkurransevilkår. Derfor tilsvarer konkurransereglene i avtalen de relevante delene av Fellesskapsretten. Dette omfatter reglene vedrørende karteller, misbruk av dominerende posisjoner, kontroll med fusjoner, statsmonopol og statsstøtte. Avtalen dekker også områder som har betydning for bedrifters konkurransesituasjon slik som forbrukerbeskyttelse, miljø og elementer innen selskapsretten.

Avtalen gjennomføres ved hjelp av en rekke institusjonelle arrangementer. EØS-komiteen møtes omtrent en gang i måneden og har som hovedoppgave å ta de formelle beslutningene om integrering av nytt regelverk i EØS-avtalen. EU er representert i EØS-komiteen ved Europakommisjonen og avgjørelser blir tatt ved enstemmighet mellom EU og EØS/EFTA-landene. EØS-komiteen har etablert fem underkomiteer hvor de forskjellige saksfelt diskuteres og saker forberedes.

EØS-rådet er det høyeste politiske organet i EØS-samarbeidet og møtes to ganger i året. Rådet består av ministere fra EUs troika, det vil si det forrige, det nåværende og det kommende formannskapslandet, EUs utenriksansvarlige og utenrikskommissæren, i tillegg til utenriksministerene fra EFTA/EØS-landene.

I tillegg til forpliktelser om å akseptere EU-retten i forbindelse med de fire friheter, inneholder avtalen også bestemmelser som fremmer samarbeid på en rekke andre områder. Dette gjelder forsknings- og teknologisk utvikling, IKT, miljø, ungdom og utdannelse, sosialpolitikk, forbrukerbeskyttelse, små- og mellomstore bedrifter, turisme, audiovisuell sektor og sivilt forsvar. På disse områdene har EU en rekke programmer for å styrke det praktiske samarbeidet. Gjennom EØS-avtalen har EFTA/EØS-landene adgang til å ta del i EUs programmer og bidrar til finansieringen av disse. De deltar uten stemmerett i de komiteene som styrer programmene.

EØS/EFTA-landene bidrar også finansielt til å redusere økonomiske og sosiale ulikheter i Europa. For perioden 2009-2014  er dette 1,79 milliarder euro for å bidra til sosial og økonomisk utjevning i EØS-området. Norge bidrar med om lag 97 % av ordningenes samlede midler. Resten kommer fra Island og Liechtenstein.

Les mer om EØS-midlene hos EFTA

 

Se også:

Back to Politiske og økonomiske forbindelser